Fra monologisk til dialogisk kommunikasjon - perspektiver på læringssyn

I dette innlegget skal jeg kort si litt om endringene i synet på læring og kommunikasjon fram til vår tid. Synet en har på læring får konsekvenser for hvordan en selv lærer, og for hvordan man lærer bort. Synet på kunnskap og  læring henger sammen med vurdering av tilegnet kunnskap.
Vi snakker ofte om tre sentrale perspektiv på kunnskap, læring og vurdering: det behavioristiske, det kognitive og det sosiokulturelle. Videre skal jeg si litt om hovedlinjene i disse retningene, men først vil jeg si litt om hva som er mitt sentrale teoretiske perspektiv.

Det sosiokulturelle synet på læring er grunnleggende når vi nå skal lære i basisgrupper (kollokviegrupper). Min teoretiske forankring hører til i et dialogisk syn på språk og læring, med bakgrunn i teoretikere som Bakhtin (1986) og Rommetveit (1974, 1996). Disse teoretikerne mente at mening blir skapt mellom de involverte. De sier at forståelse og mening utvikles og stiger fram gradvis, ofte i samarbeid og i konflikt med samtalepartnere. Slike konstruktivistiske (og senere sosialkonstruktivistiske) og dialogiske kunnskapsteorier kan knyttes tilbake til filosofen Kant (1724-1804).
Konstruktivistene snakker om at kunnskap blir konstruert i møte mellom ny informasjon og det vi kan eller har erfart fra tidligere. Individuell konstruktivisme handler mest om hvordan kunnskap bygges opp i den enkelte lærende. Sosial konstruktivisme, interaksjonisme og dialogisme har det til felles at de er opptatt av hvordan mening og kunnskap blir til i dialog og i sosial interaksjon.

Behavioristisk kunnskaps- og læringsteori har sitt utspring i behavioristisk teori. Dette var en teori som representerte hovedlinja i læringspsykologien i mange år. Her mener man at kunnskap er en objektivt gitt og bygger på tilegnet erfaring. Kunnskap finnes utenfor individet og kan deles opp og avgrenses. Teoretikeren Skinner sier: " Prosessen med å bli kompetent på et felt må deles inn i et stort antall små steg med forsterkning etter hvert steg som blir nådd ... Ved å gjøre hvert følgende steg så lite som mulig, kan forsterkning skje maksimalt ofte, mens de negative konsekvensene av å ta feil blir redusert til et minimum (Skinner, 1954 s.9)

1. Læring skjer ved å akkumulere små kunnskapsbiter
2. Læring må organiseres sekvensielt og hierarkisk
3. Overføring er avgrenset, og derfor må hvert mål undervises eksplisitt
4. Tester må gis ofte for å sikre mestring før en går over til neste.
5. Motivasjon er ytre og er basert på positiv forsterkning (Shepard 2000)

Denne teorien har vært (og er) sterkt rådende i vårt skolesystem enda.Tanken om at kunnskap kan måles i tester står sterkt i vår kultur, og kan stå i veien for å ta i bruk andre vurderingsformer som en konsekvens av andre læringssyn.

Et kognitivt perspektiv på kunnskap og læring oppstod på 1970-tallet (utspring fra Descartes og Piaget) og handler om det rasjonelle menneskets evne til å forstå og danne begreper og på den måten skaffe seg kunnskap. Olga Dysthe gjengir dette læringssynet i sin artikkel Teoretiske perspektiv (2003) omtrent slik:

"I konstruktivistisk læringsteori er læring en aktiv konstruksjonsprosess der de som skal lære, tar i mot informasjon, tolker den, knytter den sammen med det de alt vet og reorganiserer de mentale strukturene om det er nødvendig for å innpasse ny forståelse. Evnen til å tenke og forme begrep vokser ut av situasjoner der den lærende selv prøver seg fram og er aktiv, heller enn ved å absorbere det andre sier".

Innenfor disse tankene har kanskje den pedagogikken som vi kaller "metakognisjon" fått mest gjennomslag. Det vil si å kunne reflektere over egen tenkning, forståelse og læring og bli bevisst hvordan en selv best lærer. (Hvis du har lyst til å lese mer om dette, så finner du teori hos Bråten 2002)

Sosiokulturelle perspektiv innebærer at kunnskap blir konstruert gjennom samhandling og i en kontekst (sammenheng), og ikke primært gjennom individuelle prosesser. Hentet fra teoretikere som Dewey (1916, 1938) og Mead  (1934) på den ene siden og Vygotsky (1978,1986) og Bakhtin (1981, 1986) på den andre siden. Interaksjon og samarbeid blir sett på som helt grunnleggende for læring, og ikke bare som et positivt element i læringsmiljøet. Her mener teoretikerne at vurdering bør være kontekstualisert eller 'situert', det vil si at vurderinga skal ta utgangspunkt i og knyttes tett opp til den konkrete faglige praksisen. Vurderinga bør også avspeile sentrale lære- og tenkeprosesser.

• kunnskap og læring er grunnleggende sosial
• kunnskap og læring er distribuert
• kunnskap og læring er situert
• læring er mediert
• læring innebærer deltaking i fellesskap
• språket er sentralt i læringsprosesser

Innenfor dette synet bør studentene selv delta i vurderingsprosesser og ikke bare være et objekt for vurdering. Vurderingsformene er også kulturelt forankret, og det betyr at kunnskap kommer fra "innsikter og handlingsmønstre har blitt bygd opp over lang historisk tid i et samfunn, og som vi får del i gjennom interaksjon med andre mennesker" (Dysthe 2003)

Har du lyst til å lese mer om dette? Da kan du lese hele artikkelen der mange av disse tankene er hentet fra:

Olga Dysthe (2003): "Teoretiske perspektiv". In Mapper som pedagogisk redskap. Perspektiver og erfaringer, red. Olga Dysthe og Knut Steinar Engelsen. Oslo: abstrakt forlag, s. 85-97.

Lykke til med basisgruppearbeidet (kollokvie) framover!

Varm hilsen fra Kari Anne